Nitten år gamle Mariam var glad på bestevenninnens vegne da hun pyntet seg og gjorde seg i stand til forlovelsesfesten hennes. Datoen for bryllupet var alt bestemt, og Mariam skulle være forlover. Hun kjente ikke den vordende brudgommen særlig godt, men venninnen virket lykkeligere enn på lenge, og det var det viktigste. Det var gått nøyaktig ett år siden Mariam hadde flyttet fra den lille landsbyen til Bisjkek for å studere tysk. I løpet av året hadde hun forelsket seg i en medstudent, og de to var blitt kjærester, men syntes begge det var for tidlig å tenke på ekteskap. Mariam hadde ennå fire år igjen av studiene, og planla å flytte til Tyskland når hun var ferdig.

Da Mariam kom til festen, ba venninnens kommende ektemann henne om å bli med ut en liten tur. Vel ute på fortauet ba han henne ta plass i en bil. En ung mann Mariam så vidt kjente fra landsbyen, satt bak rattet.

«Jeg skal ta deg med til foreldrene mine,» sa venninnens forlovede. Mariam trodde han spøkte og forsøkte å le det bort. Forloveden lo også, men like etter dukket fem av kameratene hans opp i døråpningen. De dyttet Mariam inn i bilen, hoppet inn og lukket dørene. Så satte bilen seg i bevegelse.

Langsomt gikk det opp for Mariam hva som var i ferd med å skje. Hun forstod at hun måtte handle raskt, mens de ennå var i byen. Da de stoppet for rødt lys, klarte hun å komme seg ut av bilen. Hun løp bort til en minibuss som hadde stoppet ved en holdeplass, og smatt inn. Mannens venner fulgte etter og trakk henne ut på gaten igjen. Mariam kjempet imot av alle krefter, men uten å skrike eller gråte. Hun ville ikke lage skandale. Hun kjente tross alt alle disse mennene; de hadde vokst opp i samme landsby. De hadde også vært hennes venner.

Under den lange bilturen brukte venninnens forlovede all sin energi på å overtale Mariam. Han fortalte at han aldri hadde vært forelsket i venninnen hennes, og at han hadde forlovet seg med henne kun for å få være i nærheten av Mariam. Han sa at han elsket henne. At han ikke kunne leve uten henne. Dersom hun ikke ble hos ham, ville han ta livet av seg, sa han. Han kom også med trusler: Om hun ikke giftet seg med ham, ville han følge etter henne. Han ville aldri la henne være i fred. Mariam ble redd. Ikke for at han skulle gjøre henne noe, men for at han skulle skade seg selv.

Siden det hadde vært så mange vitner til bortførelsen, var Mariams familie og venner varslet om det som hadde skjedd. Da de kom frem til bortførerens familie, var de der alle sammen: foreldrene, vennene, kjæresten. Moren gråt. Mariam gråt. Kjæresten gråt og ba henne bli med ham tilbake til byen.

«Jeg var ung og trodde virkelig han ville ta livet av seg dersom jeg dro,» forteller Mariam. Det har gått syv år siden hun ble bortført, og hun er blitt 26 år gammel. Ansiktet, som ennå er uten rynker, er stort og kantete. Hun har på seg en rød plysj-joggedress og ammer yngstedatteren på fem måneder mens hun forteller. Siden hun er på besøk hos en venninne, langt fra svigermorens og ektemannens ører, kan hun snakke fritt, men hun forteller meg ikke sitt virkelige navn. For sikkerhets skyld. Dette er ikke noe man egentlig snakker om.

Bryllupet stod først etter en måned, men Mariam ble boende hos den kommende ektemannen og foreldrene hans, slik tradisjonen er. På én eneste dag var livet hennes fullstendig forandret: Det var slutt på studiene og på bylivet. Hun skulle gifte seg med venninnens forlovede, en bonde som bodde hjemme hos foreldrene sine.

Mariam gråt mye den første tiden.

«Han trøstet meg og sa at jeg ikke måtte gråte,» forteller hun. «Han var snill og tålmodig. Med tiden gikk det heldigvis bedre.»

I stedet for å fullføre utdannelsen og flytte til Tyskland, er Mariam nå travelt opptatt bondekone. Ektemannen og foreldrene hans har til sammen femten kyr, hundre sauer, femti høner og femten gjess. Det er nok å henge fingrene i. Mariam er dessuten blitt mor til to små døtre, og drømmer om å få to barn til, to sønner.

«Jeg tror jeg er lykkelig. Han er en god mann. Frem til barna ble født tenkte jeg en del på det gamle livet mitt, men nå tenker jeg ikke på det lenger.» Hun løfter opp minstejenta fra brystet og ser kjærlig på henne. Jenta sutrer misfornøyd, men Mariam bare stråler ved synet av henne. «Jeg ønsker at døtrene mine skal få det livet de ønsker seg, at de skal få et bra arbeid og gode karrierer,» sier hun. «Jeg vil ikke at de skal gifte seg så tidlig som jeg gjorde. Og jeg vil at de skal få velge ektemann selv. Bruderov er en av skikkene våre, men det er galt.»

Også Mariams mor ble i sin tid røvet. En tre år eldre kollega fra fabrikken bortførte henne en dag på gaten, etter jobb. Moren gråt sine modige tårer, men måtte bli værende hos den kommende ektemannen, han som skulle bli far til Mariam.

«Det blir ansett som skammelig å hente døtrene tilbake om de er blitt bortført,» forklarer Mariam. «Særlig hvis de ikke er jomfruer lenger. Dersom jeg ikke hadde gått med på å gifte meg, ville det blitt skandale. Det er ikke så lett for mennene heller. Jeg har aldri møtt den tidligere kjæresten min igjen. I fjor ble kjæresten til broren min røvet. Hun valgte å gifte seg med mannen som bortførte henne, selv om hun var forelsket i broren min.»

***

21 år gamle Roza hadde bodd i Bisjkek i tre år da hun en kveld ble bortført på vei hjem fra jobben i kosmetikkbutikken. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene: Mannen som bortførte henne, visste når hun var ferdig på jobben og hvilken vei hun pleide å gå hjemover. Han slo til da Roza var alene i en mørk, folketom gate. Til formålet hadde han fått låne en minibuss, og han hadde tatt med seg hele ti venner fra landsbyen. Vennene dro Roza inn i minibussen med makt og bandt henne fast til et av setene.

«Jeg har røvet deg, du skal være kona mi,» erklærte mannen som satt bak rattet. Roza husket ham så vidt fra landsbyen som hun hadde flyttet fra og slett ikke hadde planer om å flytte tilbake til. Hun og søsteren bodde i byen nå. Begge foreldrene var døde. Landsbyen tilhørte et tidligere liv.

Mennene i minibussen var alt på en snurr og fortsatte festen under den flere timer lange bilturen hjem til mannens familie. Klirrende vodkaflasker ble sendt rundt, stemningen var god. Ingen av dem brydde seg det spor om Rozas tårer. Da de kom frem til landsbyen, stod bestemoren hans klar med et stort, hvitt sjal. Roza visste at dersom hun lot henne legge det over hodet hennes, betydde det at hun samtykket i giftemålet. Familien hans hadde dekket opp til toj, til bryllupsfest. Mange av gjestene var alt i full gang med å spise.

Roza hadde ikke lyst til å gifte seg. Hun hadde det fint i Bisjkek sammen med søsteren, og var fornøyd med livet slik det var. Dessuten likte hun ikke mannen som hadde bortført henne. Han var ikke hennes type i det hele tatt, grov og ubehøvlet og alt annet enn pen. Han var fem år eldre enn henne og jobbet i bygningsbransjen. Likevel lot hun bestemoren legge det hvite sjalet på hodet hennes.

«Jeg var trett av å gråte,» forklarer Roza. Hun er liten og vever, kledt i jeans og en lang, sort genser. Den korte frisyren rammer inn det runde ansiktet hennes.

Jeg får ikke skrive det egentlige navnet hennes, og hun insisterte på at vi skulle møtes på hotellrommet mitt, slik at ingen kunne overhøre hva vi snakket om. Vi er langt vest i landet, i en liten provinsby i ly av de mektige Tian Shan-fjellene. Her kjenner alle alle, og det er nysgjerrige ører overalt.

Hun lå ikke med ham den første natten, men de sov ved siden av hverandre i samme rom. Dagen etter kom en imam innom. Han leste fra koranen og utførte nikah, islamsk vigsel. Den andre natten, da de var blitt mann og kone, lå hun med ham.

Det første året var vanskelig. Roza ville hverken bo med ektemannen eller foreldrene hans, men følte at hun heller ikke kunne skille seg fra ham.

«Kirgisere liker ikke skilsmisser,» forklarer hun. Tårene renner stille nedover kinnene hennes. Hun snufser.

«Elsker du ham?»

«Nei, men jeg har blitt vant til ham.»

«Har han forklart hvorfor han bortførte deg?»

«Han sa at han likte meg.»

«Er det alt han har sagt?»

«Ja.»

Like før det første barnet ble født, flyttet Roza og mannen fra foreldrene hans. De klarte ikke å tilgi svigerdatteren at hun hele det første året hadde gitt uttrykk for at hun ikke ville bo hos dem, og behandlet henne dårlig. I dag er eldstesønnen seks år gammel, og for ett år siden kom barn nummer to til verden, også det en gutt.

«Da jeg fikk yngstemann, sluttet jeg å tenke på å gå fra ham,» forteller Roza. «Fra da av visste jeg at jeg måtte bliværende, av hensyn til barna. Jeg hadde ikke lenger noevalg. Hvor skulle jeg dessuten ha gått? Jeg har ingen jobb,ingen utdannelse, ingen egne penger. Og han er ikke egentlig en dårlig mann. Han drikker ikke. Han slår ikke. Han respekterer meg.»

Hun tørker tårene og gjør seg klar til å gå. Siden hunikke har egne penger, gir jeg henne penger til taxien hjem. Turen koster seks kroner.

Nineteen-year-old Mariam was pleased for her friend as she got dressed and ready for the engagement party. The date for the wedding had already been set and Mariam was going to be a witness. She did not know the bridegroom particularly well, but her friend seemed to be happier than she had been for a long time, and that was what mattered most. It was exactly a year since Mariam had left her small village and moved to Bishkek to study German. In the course of that year, she had fallen in love with a fellow student and they were now a couple, but both felt it was too early to think about marriage. Mariam still had four more years at university and planned to move to Germany after she graduated.

Shortly after Mariam arrived at the party, her friend’s husband-to-be asked if she would like to go for a little walk. Once they were out on the pavement, he asked her to get into a car. A young man she recognised from her village was sitting behind the wheel.

‘I’m going to take you to my parents,’ her friend’s fiancé said. Mariam thought he was joking and tried to laugh it off. He laughed as well, but a moment later five of his friends appeared in the doorway. They pushed Mariam into the car, then jumped in themselves and locked the doors. The car moved off.

Mariam soon realised what was happening. She knew that she had to act quickly, while they were still in town. When the car stopped at a red light, she managed to get out. She ran over to a mini-bus that was standing at a bus stop, and scrambled on. But the man’s friends followed her and pulled her back out onto the street. Mariam fought as hard as she could, but did not scream or shout. She did not want to create a scene. After all, she knew these men; they had grown up in the same village. They had also been her friends.

During the long car journey, her friend’s fiancé did all that he could to convince Mariam. He told her that he had never been in love with her friend, and that he had only got engaged to her so he could be near Mariam. He said that he loved her. That he could not live without her. If she did not stay with him, he would take his own life, he said. He also threatened her: if she did not marry him, he would continue to pursue her. He would never leave her in peace. Mariam was scared, not that he would do anything to her, but that he would harm himself.

As there had been so many witnesses to the abduction, Mariam knew that her family and friends would be told. When they got to her abductor’s house, they were all there: her parents, her friends, her boyfriend. Her mother wept. Mariam wept. Her boyfriend wept and begged her to go back to town with him.

‘I was young and really believed that he would take his own life if I left,’ Mariam says. It is seven years since she was kidnapped, and she is now twenty-six years old. Her face, which is still without wrinkles, is big and angular. She is wearing a red velour tracksuit and while she tells me her story, she breastfeeds her youngest daughter, who is five months old. As she is visiting a friend, and well out of her mother-in-law and husband’s hearing, she can speak freely, but she does not want to tell me her real name. To be on the safe side. It is not something that is generally discussed.

The wedding was to be held a month later, but Mariam stayed with her future husband and his parents in the meantime, as is the tradition. In the course of one day, her whole life had changed: her studies and life in the city were over. She was to marry her friend’s fiancé, a farmer who lived at home with his parents.

In those early days, Mariam cried a lot.

‘He comforted me and said that I mustn’t cry,’ she says. ‘He was kind and patient. With time, things got better, luckily.’

Instead of finishing her degree and moving to Germany, Mariam is now a busy farmer’s wife. Her husband and his parents have fifteen cows, one hundred sheep, fifty hens and fifteen geese. There is more than enough to do. She is also the mother of two little girls, and dreams of having two more children, boys.

“I think I’m happy. He’s a good man. I used to think about my old life a lot before the children were born, but I don’t think about it anymore.” She lifts her youngest daughter from her breast and looks at her lovingly. The little girl whimpers unhappily, but Mariam just glows at the sight of her. “I want my daughters to have the life they choose, for them to get proper jobs and have good careers,” she says. “I don’t want them to get married as young as I did. And I want them to choose their own husbands. Bride kidnapping is one of our traditions, but it’s wrong.”

Mariam’s mother was also abducted. A three-year-older colleague from the factory kidnapped her on the street one day, after work. Her mother wept bitter tears, but had to stay with her future husband, who was to become Mariam’s father.

“Taking your daughters back when they’ve been kidnapped is seen as shameful,” Mariam explains. “Especially if they’re not virgins anymore. It would have been a scandal if I hadn’t agreed to the wedding. It’s not easy for the men, either. I have never seen my old boyfriend again. Last year, my brother’s girlfriend was kidnapped. She chose to marry the man who abducted her, even though she was in love with my brother.”

***

Twenty-one-year-old Roza had been living in Bishkek for three years when she was kidnapped one evening on the way home from her job in a cosmetics shop. Nothing had been left to chance: the man who abducted her knew when she finished work and the route she took home. He struck when Roza was alone on a dark, empty street. He had borrowed a minibus for the occasion and had ten friends from the village with him. The friends pulled Roza into the minibus and tied her to one of the seats.

‘I’ve kidnapped you. You’re going to be my wife,’ the man behind the wheel declared. Roza vaguely remembered him from her home village and had no plans to move back. She and her sister lived in the city now. Both their parents were dead. The village belonged to another life.

The men in the minibus were tipsy and continued to party on the long journey back to the man’s family. It took hours. The vodka bottles clinked and were passed around, and they were all very merry. None of them were bothered by Roza’s tears. When they got to the village, his grandmother was standing ready with a big, white shawl. Roza knew that if she let her put it on her head, it was a sign that she agreed to the marriage. His family had prepared the wedding feast, or toj. Many of the guests were already eating.

Roza did not want to get married. She liked her life with her sister in Bishkek and was happy. And what was more, she did not like the man who had kidnapped her. He was not her type at all, course and boorish and anything but handsome. He was five years older than her and worked in the construction industry. But she let the grandmother put the white shawl over her head all the same.

‘I was tired of crying,’ Roza explains. She is small and slender, dressed in a long, black sweater and jeans. Her round face is framed by short hair.

She insisted that we meet in my hotel room, so that no one can hear what we were talking about, and I had promised not to reveal her real name. We are in the far west of the country, in a small provincial town that nestles below the mighty Tian Shan Mountains. Everyone knows everyone here and there are ears everywhere.

She did not have sex with him the first night, but they slept next to each other in the same room. The following day, the imam came to see them. He read from the Koran and performed nikah, the Islamic wedding ceremony. She slept with him on the second night, when they were husband and wife.

The first year was hard. Roza did not want to live with her husband or his parents, but she did not feel she could divorce him.

‘The Kyrgyz don’t approve of divorce,’ she explains. The tears run down her cheeks. She sniffs.

‘Do you love him?’

‘No, but I’ve got used to him.’

‘Has he explained why he kidnapped you?’

‘He said he liked me.’

‘Is that all he said?’

‘Yes.’

Just before their first child was born, Roza and her husband moved out of his parents’ house. They could not forgive their daughter-in-law for saying that she did not want to live with them, and they treated her badly. The oldest son is now six, and their second child, also a boy, was born a year ago.

‘When I had my youngest, I stopped thinking about leaving him,’ Roza tells me. ‘I knew then that I had to stay with him, for the children’s sake. I no longer had a choice. And where would I go, anyway? I don’t have a job, I have no education, no money of my own. And he’s not a bad man, really. He doesn’t drink. He doesn’t hit me. He respects me.’

She dries her tears and gets ready to leave. As she has none of her own, I give her the money for a taxi home. The fare is about sixty pence.

Mentre Mariam, diciannove anni, si faceva bella per la festa di fidanzamento della sua amica, si rallegrava per lei. La data delle nozze era già stata fissata, e Mariam le avrebbe fatto da testimone. Non conosceva bene il futuro sposo, ma da parecchio tempo non vedeva la sua amica tanto contenta, e questa era la cosa più importante. Esattamente un anno prima Mariam aveva lasciato il piccolo villaggio per andare a studiare il tedesco a Bishkek. Durante quell’anno si era innamorata di un compagno di università, e i due si erano messi insieme, ma erano entrambi convinti che fosse troppo presto per pensare al matrimonio. A Mariam restavano ancora quattro anni di studi, e una volta conclusi aveva intenzione di trasferirsi in Germania.

Quando Mariam si presentò alla festa, il futuro marito della sua amica le chiese di fare un giretto con lui. Arrivati sul marciapiede le disse di salire in una macchina. Al volante c’era un giovane del villaggio che Mariam conosceva a mala pena.

«Ti porto dai miei genitori» le disse il fidanzato della sua amica. Mariam pensò che scherzasse e cercò di buttarla sul ridere. Anche il fidanzato rise, ma poco dopo cinque suoi amici apparvero davanti allo sportello. Spinsero Mariam a bordo, montarono di corsa e chiusero le portiere. Infine l’auto partì.

A poco a poco Mariam si rese conto di cosa stava succedendo. Capì che doveva reagire in fretta, prima che uscissero dalla città. Appena si fermarono a un semaforo rosso riuscì a scendere. Corse verso un pulmino che era fermo su una piazzola di sosta e sgusciò dentro. Gli amici dell’uomo la inseguirono e la trascinarono fuori in strada. Mariam si difese con tutte le forze che aveva, ma senza urlare né piangere. Non voleva dare scandalo. In fondo, conosceva tutti quegli uomini: erano cresciuti nello stesso villaggio. Erano anche stati suoi amici.

Durante il lungo tragitto in auto, il fidanzato della sua amica diede fondo a tutte le sue energie per convincerla. Le disse che non era mai stato innamorato della sua amica, e che si era fidanzato con lei solo per poter stare vicino a Mariam. Le disse che l’amava. Che non poteva vivere senza di lei. Se non fosse rimasta con lui si sarebbe ucciso, aggiunse. Ricorse anche alle minacce: se si fosse rifiutata di sposarlo lui l’avrebbe perseguitata. Non le avrebbe dato tregua. Mariam ebbe paura. Non che lui le avrebbe fatto qualcosa, ma che avrebbe fatto male a se stesso.

Siccome molte persone avevano assistito al rapimento, i parenti e gli amici di Mariam erano stati avvisati. E quando arrivarono alla casa della famiglia del rapitore, lei li trovò tutti lì: i suoi genitori, i suoi amici, perfino il suo ragazzo di Bishkek. La madre pianse. Mariam pianse. Il suo ragazzo pianse e la pregò di tornare in città con lui.

«Ero giovane, e credevo veramente che lui si sarebbe suicidato se me ne fossi andata» racconta Mariam. Sono passati sette anni da quando è stata rapita e adesso lei ne ha ventisei. Il suo viso, che non ha ancora una ruga, è grande e spigoloso. Indossa una tuta rossa di felpa e, mentre racconta, allatta l’ultimogenita di cinque mesi. Essendo in visita da un’amica, lontana dalle orecchie della suocera e del marito, può parlare liberamente, però non mi rivela il suo vero nome. Per sicurezza. Queste non sono cose di cui si parla.

Le nozze furono celebrate soltanto dopo un mese, ma Mariam si stabilì subito nella casa del futuro marito e dei suoceri, come vuole la tradizione. In un sol giorno la sua vita cambiò completamente: addio studi e addio vita di città. Si sarebbe sposata con il fidanzato della sua amica, un contadino che viveva con i genitori.

All’inizio Mariam piangeva molto.

«Lui mi consolava e mi diceva di non piangere» racconta. «Era gentile e paziente. Col tempo, per fortuna, andò meglio.»

Invece di portare a termine gli studi e andare a vivere in Germania, Mariam è diventata una contadina oberata di lavoro. Il marito e i suoceri possiedono in totale quindici vacche, cento pecore, cinquanta galline e quindici oche. Il daffare non manca. Per giunta Mariam ha due bambine piccole, e sogna di avere altri due figli, maschi.

«Credo di essere felice. Lui è un bravo marito. Prima che nascessero le bambine ripensavo spesso alla vita che facevo prima, ma ora non lo faccio più.» Stacca la piccolina dal seno e le lancia un’occhiata amorevole. La bimba piagnucola contrariata, ma Mariam si illumina al solo vederla. «Auguro alle mie figlie di avere la vita che desiderano, di trovare un bel lavoro e di fare una buona carriera» dice. «Non voglio che si sposino presto come ho fatto io. E voglio che si scelgano il marito da sé. Il ratto delle spose è una nostra usanza, ma è sbagliata.»

A suo tempo, anche la madre di Mariam era stata rapita. Un collega della fabbrica, più grande di lei di tre anni, l’aveva rapita un giorno per strada, dopo il lavoro. La madre aveva pianto lacrime amare, ma era stata costretta a fermarsi in casa del futuro marito, l’uomo che sarebbe diventato il padre di Mariam.

«È considerata una vergogna andare a riprendere la propria figlia se è stata rapita» spiega Mariam. «Soprattutto se non è più vergine. Se io non avessi accettato di sposarmi sarebbe scoppiato uno scandalo. Anche per gli uomini è difficile. Non ho mai più rivisto il mio ex ragazzo. L’anno scorso è stata rapita la ragazza di mio fratello. Ha deciso di sposare l’uomo che l’aveva rapita, nonostante fosse innamorata di mio fratello.»

***

La ventunenne Roza viveva a Bishkek da tre anni quando una sera fu sequestrata mentre rientrava dal lavoro in una profumeria. Nulla era stato lasciato al caso: l’uomo che la rapì sapeva quando finiva di lavorare e quale percorso era solita fare per andare a casa. Entrò in azione quando Roza imboccò una stradina buia e deserta. Aveva preso in prestito un pulmino, e si era fatto accompagnare addirittura da dieci amici del paese. Gli amici caricarono a forza Roza sul pulmino e la legarono a un sedile.

«Ti ho rapita, adesso diventerai mia moglie» dichiarò l’uomo alla guida. Roza lo ricordava vagamente dal villaggio che aveva lasciato e dove non intendeva tornare. Ormai lei e la sorella vivevano in città. Entrambi i genitori erano morti. Il villaggio apparteneva a una vita passata.

Gli uomini a bordo del pulmino erano già brilli e continuarono a far baldoria durante il viaggio di diverse ore fino alla casa dei genitori dell’uomo. Bottiglie di vodka passavano di mano in mano, l’atmosfera era allegra. Nessuno badò alle lacrime di Roza. Una volta arrivati al villaggio, la nonna dell’uomo li aspettava con un grande scialle bianco. Roza sapeva che se le avesse permesso di metterglielo in testa, voleva dire che acconsentiva alle nozze. La famiglia dell’uomo aveva fatto i preparativi per la toj, la festa di nozze, e molti invitati ci stavano già dando dentro con il cibo.

Roza non aveva nessuna voglia di sposarsi. Si trovava benissimo a Bishkek insieme alla sorella, ed era soddisfatta della vita che faceva. E poi l’uomo che l’aveva rapita non le piaceva. Non era proprio il suo tipo: rozzo, maleducato e tutt’altro che bello. Aveva cinque anni più di lei e lavorava nell’edilizia. Tuttavia, permise alla nonna di metterle lo scialle bianco in testa.

«Ero stufa di piangere» spiega Roza. È piccolina e scattante, indossa un paio di jeans e un lungo maglione nero. I capelli corti le incorniciano il viso tondo.

Non mi lascia scrivere il suo vero nome, e ha insistito per incontrarci nella mia camera d’albergo, perché nessuno potesse sentirci. Ci troviamo nell’estremo ovest del paese, in una piccola città di provincia riparata dai maestosi monti del Tien Shan. Qui tutti conoscono tutti e anche i muri hanno orecchie.

Roza non ebbe rapporti con l’uomo la prima notte, ma i due dormirono fianco a fianco nella stessa stanza. L’indomani passò un imam. Lesse dei versetti del Corano e celebrò il nikah, il matrimonio islamico. La seconda notte, quando erano marito e moglie, ebbe rapporti con lui.

Il primo anno fu difficile. Roza non voleva vivere né con il marito né con i suoceri, ma sentiva anche che non poteva separarsi da lui.

«Ai kirghisi i divorzi non piacciono» spiega lei. Le lacrime le rigano silenziose il viso. Tira su col naso.

«Lo ami?»

«No, però mi sono abituata a lui.»

«Ti ha spiegato perché ti rapì?»

«Mi ha detto che gli piacevo.»

«Tutto qui?»

«Sì.»

Poco prima della nascita del primo figlio, Roza e il marito andarono via dalla casa dei suoceri, che non le perdonavano di aver sostenuto per un anno intero di non voler vivere con loro, e che la trattavano male. Oggi il primogenito ha sei anni, e l’anno scorso è nato il secondo, un altro maschio.

«Quando è nato il piccolino, ho smesso di pensare di lasciarlo» racconta Roza. «Da quel momento mi sono convinta che dovevo restare, per i bambini. Non avevo più scelta. E poi, dove potevo andare? Non ho un lavoro, non ho studiato, non ho soldi miei. E in fondo, lui non è un cattivo marito. Non beve. Non è violento. Mi porta rispetto.»

Si asciuga gli occhi e si prepara ad andare via. Dato che non ha soldi, le do quanto basta per prendere un taxi fino a casa. La corsa costa sessantacinque centesimi.

Mariam, diecinueve años, se sentía feliz pensando en su amiga mientras se maquillaba y arreglaba para asistir a la fiesta de compromiso matrimonial de esa amiga. La fecha de la boda ya estaba decidida y Mariam sería la madrina. No conocía demasiado bien al futuro esposo, pero su amiga parecía más feliz que de costumbre y eso era lo que importaba. Hacía exactamente un año que Mariam se había trasladado desde su pequeño pueblo a Bishkek para estudiar alemán. Durante ese año se había enamorado de un compañero de estudios y se habían hecho novios, pero los dos pensaban que era demasiado pronto para pensar en casarse. A ella le quedaban cuatro años para terminar los estudios y después pensaba trasladarse a Alemania.

Cuando Mariam llegó a la fiesta, el futuro marido de su amiga le pidió que le acompañara a dar una vuelta. En la acera le dijo que entrara en un coche. Un chico del pueblo, al que Mariam apenas conocía, iba al volante.

–Te voy a llevar a casa de mis padres –le dijo el prometido de su amiga. Mariam creyó que bromeaba, quiso restarle importancia y se rió. El prometido también se rió, pero, al momento, ante la puerta del vehículo aparecieron cinco colegas suyos. Éstos empujaron a Mariam para que entrara en el coche, ellos saltaron dentro y cerraron las puertas. Después el coche se puso en marcha.

Poco a poco Mariam se dio cuenta de lo que estaba a punto de suceder. Comprendió que tenía que actuar con rapidez mientras todavía estaba en la ciudad. Cuando pararon en un semáforo, consiguió salir del coche. Corrió hacia un minibús  que se había detenido en una parada y se escurrió hacia dentro. Los amigos del chico la persiguieron y la sacaron. Mariam luchó con todas sus fuerzas, pero sin gritar ni llorar. No quería montar un número. A pesar de todo, conocía a esos chicos, habían crecido en el mismo pueblo. También habían sido sus amigos.

Durante ese largo viaje, el novio de su amiga empleó todas sus fuerzas para convencer a Mariam. Le explicó que nunca había estado enamorado de su amiga y que se había prometido con ella sólo para estar cerca de Mariam. Le dijo que la quería, que no podía vivir sin ella. Si no se quedaba junto a él, se quitaría la vida. También la amenazó: si no se casaba con él, la perseguiría. No la dejaría nunca en paz. Mariam se asustó. No de que le hiciera algo a ella, sino de que él se lastimara.

Como había tantos testigos del rapto, la familia y los amigos de Mariam se enteraron de lo sucedido. Cuando llegaron a casa de la familia del raptor, estaban todos allí: padres, amigos, su novio. La madre lloraba. Su novio lloraba y le pidió que volviera con él a la ciudad.

–Yo era joven y creí de veras que él se quitaría la vida si me marchaba –me explica Mariam.

Han pasado siete años del secuestro y ahora tiene veintiséis años. Su rostro, aún sin arrugas, es ancho y anguloso. Lleva un chándal de felpa y da de mamar a su hija pequeña, de cinco meses, mientras me cuenta la historia. Está de visita en casa de una amiga, lejos de los oídos de su suegra y su marido, y puede hablar con toda libertad, pero no me dice su nombre real. Por si acaso. En realidad, estas cosas no se comentan.

La boda se celebró al cabo de un mes, pero mientras tanto Mariam se quedó a vivir en casa de su futuro marido y sus padres, tal y como manda la tradición. En un solo día su vida dio un vuelco. Se acabaron los estudios y la vida en la ciudad. Iba a casarse con el prometido de su amiga, un campesino que vivía en casa de sus padres.

Mariam lloró mucho durante los primeros tiempos.

–Él me consolaba y me decía que no llorara –me cuenta–. Era amable y paciente. Por suerte, con el tiempo la situación mejoró.

En lugar de acabar los estudios y viajar a Alemania, ahora Mariam es una campesina que anda todo el día ajetreada. Su marido y sus padres tienen quince vacas en total, cien ovejas, cincuenta gallinas y quince ocas. Hay mucho trabajo. Además Mariam ha sido madre de dos niñas pequeñas y sueña con tener dos hijos más, espera que sean dos chicos.

–Creo que soy feliz. Él es un buen hombre. Hasta que los niños nacieron pensaba bastante en mi vida anterior, pero ahora ya no. –Aparta a su hija menor del pecho y la mira amorosamente. La niña lloriquea descontenta, pero Mariam resplandece mirándola–. Quiero que mis hijas tengan la vida que deseen, que tengan un buen trabajo y buenos estudios –dice–. No quiero que se casen tan jóvenes como yo. Y quiero que puedan escoger marido. El robo de la novia es una costumbre nuestra, pero no está bien.

También la madre de Mariam fue raptada en su tiempo. Un compañero suyo de la fábrica, tres años mayor, la raptó un día por la calle, a la salida del trabajo. La madre derramó lágrimas valientes, pero tuvo que quedarse con su futuro marido, el que sería el padre de Mariam.

–Se considera una vergüenza ir a buscar a la hija que ha sido raptada –me explica Mariam–. Sobre todo si ya no es virgen. Si yo no hubiera aceptado casarme, habría sido un escándalo. Tampoco es fácil para los hombres. Nunca he vuelto a ver a mi antiguo novio. El año pasado, la novia de mi hermano también fue raptada. También aceptó casarse con el hombre que la raptó, aunque estaba enamorada de mi hermano.

***

Roza, veintiún años, había vivido tres años en Biskek cuando una noche fue raptada de camino a casa, a la salida del trabajo en una tienda de cosméticos. No habían dejado nada en manos del azar: el hombre que la raptó sabía a qué hora terminaba ella su jornada y qué camino tomaba  para llegar a casa. Actuó cuando Roza andaba sola, en una calle oscura y sin gente. Para salirse con la suya había alquilado un minibús y le acompañaban diez amigos del pueblo. Los amigos la metieron en el vehículo a la fuerza y la ataron a uno de los asientos.

–Te he robado, serás mi mujer –declaró el hombre que estaba sentado al volante. Roza apenas si recordaba a aquel chico del pueblo del que se había mudado y al cual no pensaba volver. Ella y su hermana vivían en la ciudad entonces. Sus padres habían muerto. El pueblo pertenecía a otra vida.

Los hombres del minibús iban un poco bebidos y continuaron la juerga durante el largo viaje hasta la casa de la familia del raptor. Las botellas de vodka corrían y tintineaban con el jolgorio. Ninguno de ellos se inmutó lo más mínimo por las lágrimas de Roza. Al llegar, la abuela del raptor estaba preparada con un gran chal blanco. Roza sabía que si dejaba que se lo echaran a la cabeza, significaba que aceptaba la boda. Su familia había preparado la toj, es decir, la fiesta del enlace. Muchos de los huéspedes ya estaban comiendo.

Roza no deseaba casarse. Se sentía bien en Biskek con su hermana, y estaba contenta con la vida que llevaba. Además, no le gustaba el hombre que la había raptado. No era su tipo ni mucho menos: basto, grosero y todo menos guapo. Tenía cinco años más que ella y trabajaba en la construcción. Sin embargo dejó que la abuela le pusiera el chal en la cabeza.

–Estaba cansada de llorar –me explica Roza. Es menuda y grácil, lleva vaqueros y un largo jersey negro. Su peinado de pelo corto le enmarca su cara redonda.

Tampoco pude anotar su nombre e insistió en vernos en la habitación de mi hotel para que nadie pudiera oír lo que hablamos. Ahora estoy muy al oeste del país, en una provincia pequeña a cobijo de las poderosas montañas Tian Shan. Aquí todos se conocen y hay oídos curiosos por doquier.

La primera noche no se acostó con él, pero los dos durmieron en la misma habitación. Al día siguiente vino un imán. Leyó fragmentos del Corán y ofició el nikah, el casamiento islámico. La noche siguiente, cuando ya eran marido y mujer, se acostó con él.

El primer año fue difícil. Roza no quería vivir ni con su marido ni con sus suegros, pero sentía que no podía divorciarse.

–A los kirguisos no les gusta el divorcio –me explica–. Las lágrimas corren por sus mejillas en silencio. Solloza.

–¿Le quieres? 

–No, pero me he acostumbrado a él.

–¿Te ha explicado por qué te raptó?

–Me dijo que yo le gustaba.

–¿Es todo lo que te dijo?

–Sí.

Justo antes de que naciera su primer hijo, Roza y su marido se marcharon de casa de los padres. Éstos no perdonaron a su nuera que  hubiera dicho que no quería vivir con ellos ya el primer año y la trataron mal. Actualmente su hijo mayor tiene seis años y hace un año vino al mundo su segundo hijo; también es un niño.

–Cuando nació mi hijo pequeño, dejé de pensar en abandonarle –cuenta Roza–. Desde entonces sé que tengo que vivir con él, por mis hijos. Ya no tuve opción. Además, ¿adónde iba a ir? No tengo trabajo, ni estudios ni dinero. Y, realmente, no es un mal hombre. No bebe. No me pega. Me respeta.

Se seca las lágrimas y se prepara para irse. Puesto que no dispone de dinero propio, le pago el taxi hasta casa. El viaje cuesta menos de un euro.